Mitt Israel har rundet 70 år. Gjenfødelsesåret har en interessant parallell: Ifølge 1. Moseboks slektsliste, ble Abraham født i året 1948 etter verdens skapelse. Abraham var den første som fikk landløftet og løftet om å bli til en velsignelse for alle folk i verden. Og i 1948 e.Kr. skjedde noe annet som skulle få betydning for alle folk: “Folkeslagene skal kjenne at jeg er Herren som gjør Israel hellig…” (Esek 37,28).
Jeg tror at denne profetien i kapittel 37 hos Esekiel står i direkte sammenheng med gjenfødelsen av Israel som stat. Teksten taler om tørre bein, som symboliserer ‘hele Israels hus’. Statens fødsel kom etter de fryktelige hendelsene i Holocaust, der folket systematisk og kaldblodig ble utryddet. Profetien nevner også oppstandelsen av de drepte (Esek 37,9). En annen detalj er dette at Gud spredte sitt folk mellom nasjonene (Esek 37,28). I dag vet vi at jødene kommer til sitt hjemland fra over 100 land i diasporaen.
Hvordan kan man opprettholde håpet, når man ser tørre, dvs døde bein? «Våre knokler er tørket inn, vårt håp er knust. Det er ute med oss»! (Esek 37,11). Vi hører folket sørge over sin skjebne. Kanskje et svakt glimt av håp kan bo i sjelens dyp likevel ..?
Og nettopp disse ordene tok forfatteren av sionisthymnen «Ha-tikva» opp, i det som som senere ble Israels nasjonalsang:
‘Vårt håp er ikke ute, to tusen års håp…’
Dessverre fikk verken forfatteren eller mange andre visjonære sionister leve lenge nok til å oppleve at profetien ble oppfylt. Likevel er de alle en del av dette mirakelet. På den annen side var det mange jødiske Jesus-troende som fysisk var til stede i Palestina seint i 1940-årene, som ikke greide å se noen verdi i det som skjedde, og som forlot landet i april-mai 1948. Deres historie beskrives på en facinerende måte av Dr. Gershon Nerel, som har forsket på historien om jødiske Jesus-troende. Disse jødekristne identifiserte seg i den grad med det britiske, kristne samfunnet at de ble stående utenfor den nasjonale saken.
Men jeg er stolt over minoriteten av de jødiske Jesus-troende, senere kalt messianske jøder, som ble en del av den sionistiske bevegelsen; de som meldte seg frivillig til Hagana og Etzel, bidro med medisinsk hjelp og arbeidet på suppekjøkken. De trodde at Esekiels profeti var i ferd med å gå i oppfyllelse.
Og Gud gjorde et under. I staten Israel ble de få Jesus-troende jødene som ikke reiste ut, statsborgere. I følge ulike estimat utgjorde de et antall mellom 20 og 40, og mange av navnene er godt kjent i dag som for eksempel Rachel Bar-David. Hun kalles noen ganger for mor til den moderne israelske ‘stammen’ (den store Ben-David-familien). Rachel Bar-David fortalte at da de kristne, britiske organisasjonene tilbød dem å bli evakuert til England noen få måneder før frihetserklæringen, så følte de, at til tross for all frykt, at familien skulle bli værende og ikke forlate Israel i en vanskelig tid. Bar-David-familien bestemte seg for at det å bli værende i landet skulle få bli en prøve på deres tro på Jesus og løftet om gjenopprettelsen av Israel. Jeg synes det er spesielt hyggelig å nevne at de en stund fant beskyttelse i den bygningen der jeg i dag arbeider på Caspari-senteret. Denne bygningen ga husly til mange, både messianske troende og ikke-messianske jøder som bodde i området.
Gjenfødelsen av det messianske, jødiske samfunnet er et annet av den Allmektiges under. Barn og barnebarn av disse tjue til førti messianske jødene, som ble værende i landet gjennom den vanskelige tiden, midt i all usikkerhet, er i dag velsignet ved å se, med egne øyne ca femten tusen jødiske israelere som tror på Jesus.
Vår tillit til Gud skapes og bygges opp når vi ser ham oppfylle løftene sine. Hvis han oppfyller de løfter han ga sitt folk, kan vi være trygge på at han vil fullføre sin plan om frelse og forløsning for alle som tror på ham – både jøder og ikke-jøder. Derfor er Israels gjenfødelse noe som inspirerer til håp for alle mennesker.
Margarita Kantor