“En sovende rev fanger ingen høner”, sier ordtaket. Dette er bare ett av mange ordtak som har sin bakgrunn fra Bibelen. Skriften, både Det gamle og Det nye testamente, kaller oss stadig til å ta initativ og ikke være passive. En viktig bibelsk tanke er at frukt, eller innhøsting, er et resultat av menneskets aktive samhandling med Gud, og det er ikke noe som plutselig faller ned fra himmelen “av nåde”. Fra Salomo, som så på fattigdom som resultat av inaktivitet (Ordsp 6,10-11), til Jesu undervisning om å trenge seg inn i himmelriket (Matt 11,12), og ta på seg hans åk (Matt 11,29), er kallet det samme: Uttrykk din tro på Skaperen ved å være kreativ! Gå ut, sett i gang, gjør noe!
Hvorfor skriver jeg dette? Fo
rdi at om det ikke var for det initiativet en lærer i Bat Yam-menigheten tok, så hadde det ikke blitt noen utvikling i menighetens barnearbeid. Denne spesielle læreren brakte på bane, i en samtale med Alec Goldberg (leder for Caspari-senterets lokale arbeid), en sak som lå henne tungt på hjerte: Der er mange barn i menigheten, og selv om Caspari-senteret kurser sabbatskolelærere etter beste evne, så mangler vår menighets lærere fortsatt både kunnskap og erfaring.
Som våre faste lesere vil vite, holder Caspari-senteret regelmessige kurs for sabbatskolelærere, der de kan lære om både teoretiske og praktiske sider ved arbeid for barn i menigheten. Dessverre er de israelske realitetene slik at ikke alle kan delta på kurs på fredager. Selv om fredag er fridag for de fleste, er det fortsatt mange som arbeider eller studerer på fredager. Dette gjør det vanskelig for noen av menighetenes barnearbeidere å delta på Casparis kurs.
Så på Caspari-senteret bestemte vi oss for å prøve noe nytt. Vi ønsket å komme lærerne i Bat Yam menigheten til hjelp ved å tilby lokal opplæring. Som et pilotprosjekt ledet vi en serie av ukentlige kveldssamlinger i menighetens lokaler, der vi underviste lærerne, totalt gjennom fem uker. Jeg møtte entusiastisk opp til dette kurset, siden jeg er fast kursholder i min egen menighet og vet hvor viktig dette er.
Jeg husker godt det første møtet med denne lærergruppen. Det var ikke så mange til stede – bare åtte – og de var allerede trøtte etter en hel dag på arbeid eller studium. Men mens de snakket om barna og om hva de håpet å få ut av kurset, begynte hver enkelt å våkne til. Jeg så at deres kjærlighet til Gud og til barna ga dem styrke til å fortsette. Jeg ble slått av deres utrolige motivasjon, og jeg ble klar over hvor sterkt jeg ønsket å hjelpe disse lærerne. De kom til hver samling sultne etter å lære mer, og utførte sine oppgaver med stor iver.
Fra Det nye testament vet vi at Paulus og Jesu disipler underviste de troende intensivt. Et helt år underviste Paulus og Barnabas folk i Antiokia (Apg 11,26), og gjennom tre år, dag og natt, underviste Paulus de eldste i Efesos (Apg 20,31). Selvsagt er vi ikke noen Paulus, og vi kunne heller ikke nå dette nivåret i Bat Yam på bare fem samlinger. Men vi ser på de første disiplene som våre forbilder.
Jeg likte at elevene mine straks tok i bruk det de hadde lært, og at de deretter glade delte de positive resultatene! Når noe gjøres regelmessig, skapes det en vane. Det var det som skjedde her også. Da jeg etter det femte møtet informerte om at dette var siste kurskveld, var det noen av lærerne som uttrykte sin skuffelse. De hadde akkurat fått en smak, og de ville ikke avslutte ennå. Det er alltid et godt tegn. De hadde hatt stor glede av å lære, og det gir meg håp om at de vil fortsette å lære på egen hånd.
Jeg er så glad for at Caspari-senteret kunne imøtekomme denne menighetens behov og undervise disse lærerne. Vi håper at vi kan tilby dette nye lokale kursopplegget for andre menigheter i fremtiden.
Margarita Kantor, prosjektkoordinator