Av Alec Goldberg, Israel-leder, Caspari Center
Måten å feire nattverd på er ulik, som mye annet, mellom forskjellige kirkesamfunn – og her i Israel, også mellom de ulike messianske menighetene. Hvem kan delta, hvem kan forvalte, og under hvilke forhold? Hvor ofte skal vi feire nattverd? Og viktigst av alt: Hva er nattverden? Hva tror vi om brødet og vinen og om betydningen av sakramentet? Men før vi starter på dette vanskelige temaet, vil jeg be dere om at vi samtaler om dette åpent, rolig og med respekt.
Dere kan svare med følgende spørsmål: «Hvorfor ikke? Hva er du redd for?». For å være ærlig. Det eneste jeg frykter, er å såre mine med-troende unødvendig. Og la meg forsikre dere om at det ikke er min hensikt.
Da jeg foreslo å skrive om nattverden for nyhetsbrevet, ble faren for at folk kunne bli såret, raskt fulgt opp av rådet om «å ganske enkelt holde fast på det Bibelen sier». Det skulle så bety at Bibelen, som vår felles plattform, skulle være like entydig som et enkelt regnestykke. Folk diskuterer ikke hva som menes med «to pluss en blir tre», for enten det handler om epler, hus eller shekel, så blir svaret uansett det samme tallet. Men mange bibelske utsagn er utfordrende på minst to måter.
For det første: Utsagnene ble sagt til mennesker som levde på Bibelens tid og i Bibelens område og som hadde den kulturelle bakgrunnskunnskapen som vi som lever i dag, ofte mangler. De opprinnelige tilhørerne kunne forstå de fleste av disse avsnittene uten hjelp av bibelske hjelpemidler som dagens troende ofte trenger.
For det andre: bibelske forfattere og personer ble av og til heller ikke forstått, selv av de nærmeste tilhørerne. For eksempel: Jesu disipler syntes ofte at Hans lære var ubegripelig (se Matt 15,16; Luk 9,45; 18;34), om ikke rett og slett støtende (Joh 6,60), og Paulus-brevene ble oppfattet som «vanskelige å forstå» (2 Pet 3,16). Dersom Paulus var altfor innviklet for Peter, er det ikke til å undres over at Paulus av og til er ubegripelig også for oss.
Derfor hørtes oppfordringen til ganske enkelt å holde seg til Bibelen litt for enkel ut. Likevel vil jeg gjøre ære på oppfordringen, med å se på to avsnitt som spesielt handler om nattverden, nemlig 1 Kor 10,14-22 og Luk 22,17-20. Dessuten har to kilder påvirket min forståelse av disse tekstene: en kommentar til 1. Korinterbrev og «et besøk» hos en russisk ortodoks prest.
Siden kommentatoren skrev for en evangelisk utgiver, fornektet han dessverre den konklusjonen hans egen tekstanalyse hadde ført ham til. Hvorfor? Jo, konklusjonen om nattverden som et offer, var veldig lite evangelisk.
«Hva?! Er du en hemmelig romersk-katolsk, forkledd som et jødisk-messiansk får? Tror du at Jesus ofrer seg selv på nytt gjennom nattverden? Forresten, tilber du Maria?» Slike spørsmål kan forventes fra den messianske bevegelsen, mens de to siste feilaktig representerer katolsk teologi. Mitt svar til dem alle er «Nei», men jeg ser virkelig nattverden som et offer. Men kanskje er «gave» et mer anvendelig ord enn «offer», – la meg forklare hvorfor.
Gudstjeneste ved et bord
1 Kor 10,14-22 stiller Paulus nattverden opp mot en hedensk feiring. Sammenstillingen av de to peker på en fellesnevner. Man kan som sagt sammenligne gode epler med råtne epler, eller røde med grønne (dvs alle er epler); epler med appelsiner (dvs alle er frukter); men ikke epler med hus. I tillegg er bruken av de greske begrepene koinonia – “deltakelse, å være en del av” – og koinonos – «deltaker» svært retningsgivende; de blir brukt om nattverd i vers 16, og om avgudsfest i vers 20.
Så hva har nattverd til felles med en avgudsfest? Grunnleggende: begge er offermåltider.
Denne oppfatningen er helt fremmed for mange av oss. I likhet med evangeliske kristne holder de fleste messianske troende gudstjeneste med en prekestol i sentrum, ikke et alter. Offerskåla (tenkt som at en gudstjeneste-deltaker gir et synlig og konkret offer til sin Gud) er kanskje det eneste som kan gi oss en påminning om «ofring» i vår gudstjeneste i dag.
Men ofringer på alteret var praksisen hos de gamle israelittene. Israel hadde Guds alter i tempelet; hedningene hadde altere og helligdommer for avgudene. I versene 18-21 viser Paulus den usynlige dynamikken i en synlig altertjeneste, den felles faktoren i både avgudsfester og nattverd.
Han begynner med å henvise til Israel: («Tenk på Israels folk….» v. 18a), men etter å ha antydet det åndelige prinsippet («… har ikke de som spiser av offeret, del i det som skjer på alteret?» v. 18b), anvender Paulus det straks på avgudsdyrkelse («Sier jeg med dette at avgudsoffer betyr noe, eller at en avgud virkelig er noe? Nei, slike offer blir ofret til onde ånder og ikke til Gud. Og jeg vil ikke at dere skal ha fellesskap med de onde åndene. Dere kan ikke drikke både Herrens beger og onde ånders beger. Dere kan ikke delta både ved Herrens bord og ved onde ånders bord.» v. 19-21). Selvfølgelig, til tross for den store forskjellen, kunne Paulus bare si dette hvis det underliggende prinsippet var det samme i begge sammenhenger. Paulus skriver at ved å spise et offermåltid, fyller et menneske ikke bare magen, men han eller hun blir også “ett med” det som mennesket tilber, det være seg Herren eller demoner forkledd som avguder.
Paulus’ syn på nattverden som et offermåltid burde ikke forundre oss, sett i lys av hvor sentralt templet sto i gammel jødisk gudsdyrkelse. Brevene hans gjør det klart at tempel-analogiene former hans forståelse av Jesu død, sammen med hans tilnærming til den troendes liv og tjeneste for evangeliet. Om vi er mindre vant med det tidligere nevnte eksemplet, så les i tillegg til 1 Kor 10; Rom 12,1; 15,16; Fil 2,17; 4,18 og 2 Tim 4,6. Selvsagt reiser det å godta et slikt syn på nattverden spørsmål, og jeg innrømmer gladelig at jeg ikke har alle svarene.
Min andre kilde, Fr. Alexander Borisovs bok Fields Ripe for the Harvest (Åkrer modne til høst), var også til stor hjelp i dette spørsmålet, slik kommentaren hadde vært det. Nedenfor følger min oppsummering av hovedpunktene fra avsnittet der Fr. Alexander skriver om nattverden. Hans egen tekst gjengis som vedlegg.
Nattverden: En ikke helt ortodoks russisk gjennomgang
For det første: Akkurat som påskemåltidet er nattverden et pakts-måltid. Mennesker er skapt til å være nært forenet med sin Skaper, og Bibelen rammer denne enheten inn i paktsbegreper. Et offer var en del av en fast fremgangsmåte ved det å gjøre en pakt, og blodet fra offerdyret spilte en nøkkelrolle for å opprette paktens enhet.
For det andre: Da Gud opprettet den nye pakt, var det Han som ga offeret. Den nye pakt ble opprettet gjennom Jesu eget blod og offer, ikke ved noe offer fra vår side til Gud.
For det tredje: Nattverden er for oss en måte å minnes Jesus på. Igjen – det var Han som gjorde det slik, ikke vi. Ved Den hellige ånds ledelse uttalte Han innstiftelsesordene over brødet og vinen, og ga på denne måten et påbud om å bli husket (Luk 22,17-20).
For det fjerde: Jesu ord om sitt legeme og blod var aldri tenkt å skulle tas bokstavelig. Den tradisjonelle forståelse av nattverden som å spise og drikke Jesu kjøtt og blod er et resultat av Kirkens løsrivelse fra sine jødiske røtter. Vi spiser brød, ikke Jesu fysiske kropp, og drikker vintreets frukt, ikke hans blod.
For det femte: Det offer Gud tar imot fra oss i nattverden, er brød og vin. Sammenlignet med noen av de mer komplekse offer i GT, er disse to elementene veldig enkle. Likevel, når Jesus forbinder dem med sitt eget offer, blir de hevet opp på nivå med det ypperste mulige offer som skapninger kan gi sin Skaper.
For ikke-protestanter kan det fjerde punktet være ganske utfordrende. Fr. Alexanders argumentasjon (se vedlegget) virker troverdig på meg, og jeg vil gjerne forsterke det med en tilleggs-observasjon fra Apostelgjerningene. I kapittel 10 sendes Peter til Kornelius. En følge av dette oppdraget var bord-fellesskap med hedninger (mennesker som etter jødiske mål var urene). Peter var i utgangspunktet uvillig til å dra (kanskje han forutså uenigheten beskrevet i 11,2-3), men gikk senere avsted. Hvorfor dro han? Jo, Gud kom på et forberedende besøk til Peter og ga ham beskjed, på en måte som ikke var til å misforstå, om å endre sitt syn på saken. Hvis dette viser hvordan Gud ser på en uskrevet regel som Hans apostel holder seg til, hvor mye mer alvorlig ser Han ikke da på det å holde seg til de nedskrevne budene? Loven forbyr nemlig å spise blod. Men Det nye testamente gir ingen forklaring på betydningen av Jesu ord ved det siste måltidet.
Talsmenn for et tradisjonelt nattverdsyn peker ofte på den bokstavelige betydningens forkjørsrett (dvs. “Hvis Jesus sa at brødet er hans kropp, så er det hans fysiske kropp”). Men Jesus sa også at Han er porten inn til sauene (se Joh 10,7), og vintreet (se 15,1). Hvordan kan ei dør være identisk med et vintre med greiner som bærer frukt? Mens den bokstavelige betydningen vanligvis blir vurdert først, er det i noen tilfeller åpenbart ikke den tiltenkte betydningen.
Invitasjon til sann nærhet
Et annet skriftsted som ofte blir trukket fram i forståelsen av nattverden er Joh 6,53b-56: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For min kropp er sann mat, og mitt blod er sann drikk. Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham». Vers 63a «Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke.» gjør det klart at Jesus aldri har ment at hans eget kjøtt og blod skulle være fysisk føde for vårt evige liv. Og etter at noen av Jesus disipler ble støtt av hans «harde ord» (v. 60) og gikk sin vei, erklærer Peter sin beslutning om å bli værende med Messias, når han sier «Herre, hvem skulle vi gå til? Du har det evige livs ord» (v. 68b). Skriften taler om Ordet som den viktigste måten å ‘spise av’ Gud. Derfor: Hva mente Jesus, og hvorfor uttrykte han seg på en måte som gjorde at mange tok anstøt?
Jesus mente at vi, om vi skal ha evig liv (dvs Guds liv), må holde oss til Ham. Vi må gjøre Ham til vår lærer i alt, og «lære å leve livet slik han ville levd om han var oss» (D. Willard). Vi skal etterligne Ham som vårt første og største eksempel i alt vi tenker, føler, ønsker, sier og gjør. Vi skal dele Hans eget liv (dvs det menneskelige uttrykk for Guds eget liv), Hans indre vurderinger og tankesett – og Hans ytre adferdsmønstre kan, og burde i stadig større grad, bli gjenskapt i oss.
Hvis jeg var Jesus, ville jeg kanskje uttrykt denne tanken ved å si: «Jeg er luften du skal puste inn». Men her er sammenhengen mat, ikke luft. Jesu tilhørere søker Ham på grunn av enda et mat-under, ikke på grunn av den Han er. Der Jesus er, er maten gratis. Halleluja! La oss gjøre ham til konge! (se 6,15). Skjedde dette tilfeldig? Ikke i det hele tatt. Om og om igjen gjennom evangeliene, og særlig hos Johannes, møter og utfordrer Jesus den materialistiske tankegangen hos sine samtidige. Og det er mildt sagt at han ikke liker denne måten å tenke på. Jesus er verken gnostiker eller materialist.
Likevel er tilhørerne hans fiksert på det materielle og det ytre! I enda et forsøk på å riste dem ut av dette dårlige tankemønsteret, i det minste for et øyeblikk, presenterer Han seg selv som næring for det evige liv i de velkjente begrepene mat og drikke – men han drar det helt til en støtende ytterlighet: «Dere ønsker liv, ikke død? Deres lærer Moses er stolt av dere! Livet er avhengig av næring. Dere har levd lenge nok til å finne fram til denne store sannheten! (Min parafraserende sarkasme): «Vel, hva med virkelig liv og virkelig næring? Det finnes jo akkurat her, i min kropp! Hvis det virkelig er liv dere er ute etter, så spis mitt kjøtt og drikk mitt blod! Er det ikke det dere gjør med mat – gjør det til en del av kroppen deres ved å spise det? Nå kan dere gjøre meg til en del av dere!»
Delta i Hans nærvær og makt
Men hvordan er da brød og vin egentlig knyttet til Jesu kropp og blod? Jeg vet ikke. Og hva mer er, jeg tror ikke at jeg kan vite så mye om det. Men det jeg tror, er at denne forbindelsen er veldig virkelig og kraftfull. Hvorfor? Fordi Jesus selv innstiftet nattverden, og han påla oss å fortsette å feire måltidet. Hvis Han er til stede når to eller tre er samlet i Hans navn, tenk deg hvor mye mer Han er til stede når vi bryter brød og drikker vin til minne om Ham og den store «utgangen» (Luk 9,31) som han fullførte i Jerusalem.
Min beste sammenligning her er dåpen i vann. Ved å gå ned under vannet og komme opp igjen, bekjenner jeg at jeg identifiserer meg med Jesus i hans død og oppstandelse. Men denne identifikasjonen er ikke bare symbolsk: «…. dåpen…… frelser….» (1 Pet 3,21). Det vil si: den formidler Guds kraft, noe som gjør at jeg daglig kan legge av mitt gamle menneske og ikle meg det nye. Selv husker jeg dåpen min så levende, fordi den var en så sterk opplevelse!
På samme måte, når Jesus sier: «Ta imot og spis, dette er min kropp som gis for dere. Gjør dette til minne om meg», så handler jeg i tillit, og jeg tror at når jeg spiser brødet og drikker vinen, så drar Gud selv meg nærmer Jesus, og hans kropp, Kirken. Når vi snakker om Kirken, er dens 2000-årige historie full av vitnesbyrd om under som skjedde under nattverden. Snakk om Guds nærvær og makt i Herrens måltid! Jeg er sikker på at dette synet på nattverden langt fra er fullkomment. Men det jeg tror er viktigst, er ikke hvor perfekt vår teologi er, men hvor trofaste vi er i å leve den ut. Må Herren hjelpe oss til å vise troskap mot det vi holder for sant.
Vedlegg
“Liturgien er til minne om Jesu siste måltid med disiplene – der oppmerksomheten ikke primært var rettet mot at påskelammet ble tilberedt og slaktet for å minnes utgangen fra Egypt, men oppmerksomheten var rettet mot to grunnleggende elementer: brød og vin. Jesus bød disiplene å fortsette med å gjenta måltidet – å bryte brødet og drikke vin fra et felles beger, til minne om Ham, Menneskesønnen. I Ham kom Gud til oss mennesker på en slik forunderlig måte.
Fra dette øyeblikket ble dyreoffer unødvendig. De hørte til den gamle tradisjonen med rituelle måltider, der en del av dyret ble brent, dvs symbolsk gitt til Gud, mens resten ble spist av dem som var med. Blodet av dyrene ble stenket på alteret, der Gud var usynlig til stede, og dessuten på menneskene som brakte offeret. På denne måten ble folket og Gud nære slektninger, blodsbrødre, mens måltidet ble delt av Gud og mennesker, som feiret denne adgangen til nærhet med Skaperen av himmel og jord.
Fra nå av er alt dette unødvendig. Gud oppretter en ny pakt med menneskene. Nå bringer vi mennesker ikke lenger noe til Gud. Sant nok, – hva skulle vi kunne bringe til den Ene, som skapte alt? I stedet er det Gud, som gjennom Jesus taler til oss om brød og vin – at dette er hans kropp og dette er hans blod. Han selv velger dette som det beste offer fra våre hender … vekten her ligger ikke på ordene ‘brød’ og ‘vin’ i deres jordiske, bokstavelige betydning som vi er vant til, men på ordet ‘dette’. Dette brødet og denne vinen … velger Gud som sin kropp og sitt blod.
Den bokstavelige forståelsen kom kanskje senere, når kristendommen brøt helt med jødedommen. Selvsagt forsto ikke den tidlige Kirken disse ordene slik vi nå prøver å tvinge dem inn i våre hoder. For ikke noe sted i NT er det noen diskusjon om deres forbindelse til forbudet mot å spise blod. Sjelen til et levende vesen er i blodet, og sjeler hører Gud alene til (3 Mos 17,11.14; 5 Mos 12,23). Hvis en slik bokstavelig forståelse hadde vært meningen, ville en slik diskusjon vært uunngåelig. Men nå er det motsatte tilfelle: kristne av hendningeætt skulle avstå fra å spise blod (Apg 15,20).
Slik gir Gud oss den enkleste, og likevel den høyeste form for gave vi kan bringe ham. Å dele brød og vin, innviet ved bønn, til minne om Jesus, er både et festmåltid sammen med Gud og en påminnelse om å opprette menneskenes blodsfellesskap med Gud og med hverandre».
Fra Fields Ripe for the Harvest: Reflections on the Russian Orthodox Church, av Fr. Alexander Borisov.