Sanna Erelä, prosjektkoordinator
Bilde: klimkin (Pixabay)
I den finske kirken har vi en prekentekst hver sommer over emnet «selvransakelse». Bibelversene som er satt opp for denne søndagen snakker om ydmykhet, ærlighet overfor Gud og omvendelse. Vi er kalt til å gjøre litt sjelegransking. I år dvelte jeg ved dette temaet, og begynte å tenke på hvor vanskelig det er for oss mennesker å granske våre egne hjerter. Vi vil heller prioritere det som ser bra ut fra utsiden – det helt motsatte av hva Jesus gjorde! Vi siler myggen og lar kamelen gå gjennom, slik Jesus anklaget fariseerne for å gjøre i Matt 23,24.
Men det er også andre sider ved dette problemet. Etter å ha bodd mange år i Israel, har jeg blitt overrasket over og utfordret på ett forhold – følelsen av skam. Denne følelsen som er så dypt forankret i min egen finske kultur. Man kan beskrive det som noe som nesten gjennomtrenger hele det finske folket, eller i det minste de eldre generasjonene. (Ungdommen vokser opp i en global verden, der avstandene er korte og der mange kulturelle forskjeller nesten har forsvunnet.) Men i Finland har skam skadet selvtilliten til mange, mange mennesker.
Skam er en ganske komplisert sak. Teologisk sett har vi alle lidd av skam og nakenhet siden syndefallet, og vi ønsker bare å bli satt fri fra dette i den nye skapelsen. Å leve med vilje til synd uten anger fører også til at skam samles opp i et menneskes liv. Men så er det en type skam som ikke er direkte relatert til våre egne gjerninger eller til det at vi er syndere. Den skammen er en fornemmelse eller følelse som kan være veldig abstrakt. Den er vanskelig å forstå, fordi den har en tendens til å skjule seg. Skylden sier: «Du gjorde feil». Skammen sier: «Du er feil. Du er ikke verd å elske. Du er en skam». Å omvende seg fra sine synder gir ikke lindring, fordi skammens tåke har lagt seg over alt. Det blir umulig å skille ens gjerninger fra ens personlighet.
Røttene til den «finske skammen»
På individnivå ligger årsaken til dette psykologiske problemet vanligvis i vanskelige barndomsopplevelser, som bryter ned følelsen av trygghet og egenverdi i barnets sjel. På den annen side kan det å kommunisere i en familie på en måte som er følelsesmessig reservert og avstandstagen, gi grobunn der skam kan vokse, – selv når det ikke er store tragedier eller problemer som er skjult bak fasaden. Kulturelt, på nasjonalt nivå, kan man spore røttene bakover i en traumatisk historie: kriger, århundrer med undertrykkelse, underkastelse og fattigdom.
Historien om Finland er en historie om å bli inneklemt mellom dominerende krefter i århundrer; en situasjon som gjentatte ganger førte til væpnede konflikter på finsk jord. Den siste store nasjonale katastrofen var andre verdenskrig, med mange tap. Unge menn kom tilbake fra slagmarken traumatiserte og følelsesmessig forkrøplet, og de overførte ofte sin stille angst til neste generasjon. Erfaringer som ikke kan håndteres åpent, vil vanligvis bli skambelagt. Denne emosjonelle arven påvirker fortsatt livet til mange finner.
En finne ser inn i det israelske emosjonelle landskapet
Jeg har blitt veldig klar over mitt folks tilbøyelighet til skam når jeg har vært omgitt av mennesker fra en helt annen kultur – nemlig israelere. Speilet de tilbyr meg som utlending er helt annerledes enn det jeg vokste opp med. Ved å se og lytte til deres kommunikasjon kan man konkludere med at israelere nesten ikke skammer seg over noe som helst! De ser ut til å ha mye selvtillit, de snakker rett ut og hever stemmen. Det ser ut til at de ikke er flaue over sine feil. Den kollektiv skamfølelsen er også – ifølge min erfaring – for det meste fraværende i den israelske atmosfære.
Bilde: @felipepelaquim (Unsplash)
Generelt er den svært flerkulturelle israelske settingen aksepterende og tolerant overfor alle slags personer, i hvert fall sammenlignet med det finske samfunnet. For meg som nykommer har det vært en frigjørende opplevelse! Selvfølgelig er det også øyeblikk når jeg føler at en litt mindre mengde av denne friheten og stemmestyrken kunne gjøre livet enklere for oss alle. Likevel er skammens og disiplinens tvangstrøye i det finske mentale landskapet definitivt noe jeg ikke savner i Israel!
Men under overflaten kan situasjonen i Israel være litt mer komplisert enn det jeg oppfatter. Da jeg diskuterte dette temaet med en finsk venn som har bodd i Israel i mange år, kommenterte hun at – ifølge hennes erfaring og litt psykologisk forskning – er det også skam i det israelske samfunnet. Folk bare viser det veldig annerledes enn finnene, generelt sett. Finnene har en tendens til å trekke seg tilbake og bli usynlige når deres skamfølelse blir utløst. Israelere, derimot, vil angripe og snakke aggressivt hvis de føler en indre trussel. Hvorfor reaksjonene er så annerledes, vet jeg ikke, men jeg har en gjetning: Det kan ha noe å gjøre med det nasjonale temperamentet og landets historie. Å være stille og usynlig kan ha fungert bra for en person i Finland. Det jødiske folk derimiot bærer minner om gjentatte forsøk på total utryddelse i sitt kollektive DNA. Man må kjempe for seg selv, ellers vil man bli utslettet.
Hjemsøkt av Holocaust-arven
Det er gjort noe forskning på dette svært ømtålige temaet: i tillegg til minnene om deres forferdelige erfaringer, ble mange Holocaust-overlevende hjemsøkt av skamfølelse. Det er svært vanskelig for oss å forstå – hvordan i all verden skulle noen føle seg skamfull etter å ha vært et uskyldig offer for slik grusomhet?
Det er minst tre grunner. Skam vokser fram av den uforklarlige og blinde skjebnen: at du selv overlevde en katastrofe, mens millioner av andre omkom. Hvorfor lever jeg når andre måtte dø? For det andre, under fangenskapet måtte mange inngå kompromisser med sine verdier for å kunne overleve – dette skapte også skam etterpå, når livet igjen normaliserte seg. I tillegg, i den nyfødte staten Israel, kjempet alle for sin overlevelse, og reaksjonen mot Holocaust-overlevende var ikke alltid medfølelse og beundring, men oftere et spørsmål: «Hvorfor gjorde du ikke motstand? Hvorfor lot du nazistene gjøre det de gjorde»?
I løpet av de følgende tiårene ble det nasjonale bildet av en sterk israeler skapt: en tøff fighter. I 1993 sa John Lemberger, generaldirektør i Amcha, National Israeli Center for Psychosocial Support of Survivors of the Holocaust and the Second Generation, i et intervju: «Vårt eget samfunn hadde en stilltiende avtale om taushet.» Ingen ønsket å høre om «svake» jøder.
Den ufattelige lidelsen til det jødiske folk (spesielt de europeiske jødene), gjennom århundrene er på mange måter uten sammenligning. Reaksjonene på traumer er imidlertid ikke unike for dem; de deles med hele menneskeheten. Det er mange parallelle fenomener til mitt eget folks skjebne – og åpenbart med flere andre også. Stillheten som omga den smertefulle opplevelsen høres veldig kjent ut. Emily Dutton skriver i sin artikkel om livet etter Holocausts: «Falsk stolthet, styrke og selvbeskyttelse utviklet seg i såre menneske-sjeler og skapte usunne følelses- og handlingsmønstre. De ble på en skadelig måte overført til de neste generasjonene». Israelere, som finner, lærte å være sterke og takle det som kom.
Å bringe lys inn i de mørke krokene
Bilde: Sanna Erelä
Mange ting har endret seg etter den nære etterkrigstiden i Israel, så vel som i Finland. I dagens samfunn er det mye mer diskusjon, følsomhet og bevissthet om faktorer som påvirker barnets utvikling. Men skammens utspekulerte natur er dens tendens til å skjule seg og gjemme seg i våre hjerter, for så igjen å overføres i stillhet til våre barn.
En effektiv måte å takle denne onde sirkelen på er å bryte stillheten rundt smerte og svakhet. Vi har som mål å gjøre dette på Caspari Center gjennom våre Taboo Forum, der vi vil gi stemme til vanskelige temaer. Den messianske bevegelsen er ung, og den har relativt begrensede ressurser til å svare på behovene for rådgivning blant troende i Israel. Dessuten er det fortsatt behov for noen endringer i selve atmosfæren og tankesettet, slik at det vil bli lettere for troende å søke etter hjelp for følelsesmessige problemer. Forhåpentligvis kan disse møtene i Taboo Forum tjene som en impuls til en mer åpen samtale.
Vi må alle håndtere synden i vårt hjerte, ellers kan vi ikke modnes som mennesker og troende. Imidlertid er skam ikke alltid noe som kan slettes ut ved synds-bekjennelse, fordi kilden til skammen i mange tilfeller opprinnelig er psykologisk. Men skammen griper inn i et menneskes åndelige liv på en smertefull måte. Guds ubetingede kjærlighet er en nesten umulig tanke å forstå for dem som alltid har følt seg akseptert kun på grunn av sine prestasjoner. Ofte ville vi gjøre nesten hva som helst for å unnslippe de vanskelige følelsene.
Men takk til Gud, Han har ikke forlatt oss alene i våre villfarne tanker. Han ga sin Sønn Jesus til å bære all vår skam og lidelse. Håpet for oss er å la Gud knuse våre forherdede, redde hjerter med sin kjærlighet. Han ser hver og en av oss og rekker stadig ut en hånd. Han ønsker å ha et intimt, tillitsfullt forhold til oss, fordi Han er en pålitelig og trygg Far. Det finnes et sted der alle hjerter som er tynget av skam, kan helbredes.
Referanser:
Dutton, Emily: Survivorship and Shame: Tracing the Affective Afterlife of the Holocaust https://www.readcube.com/articles/10.29173%2Fcons22032
Hoffman, David: The Secret Suffering of Israel’s Holocaust Survivors https://www.washingtonpost.com/archive/lifestyle/1993/04/23/the-secret-suffering-of-israels-holocaust-survivors/82c1a7ba-3233-4351-b4b8-f7387e291335/
Malinen, Ben: The Nature, Origins, and Consequences of Finnish Shame-Proneness: A Grounded Theory Study. https://helda.helsinki.fi/handle/10138/21627