Alec Goldberg, Israel Direktør
Bilde: Priscilla du Preez/Unsplash
I løpet av de siste to årene har Caspari Center kartlagt de messianske menighetene i Israel. Et blant mange spørsmål som ble reist, omhandlet muligheten for kvinnelig menighetstjeneste og lederskap. Nedenfor presenterer vi kort noen av våre funn på dette viktige spørsmålet.
David Serner, leder for internasjonale studier ved Caspari Center, som også er pastor i den dansk- lutherske kirken i Jerusalem, og jeg, intervjuet over 200 ledere av lokale messianske menigheter. Vårt spørsmål var ikke om kvinner stadig spiller aktive og viktige roller i menighetene, som å lede lovsang, undervise barn og unge, tjene som diakoner, osv. Det var opplagt, siden vi kjente situasjonen fra både personlig erfaring med den messianske bevegelsen og fra ulike kilder. Målet var å finne ut om en kvinne får lov til å undervise hele menigheten, det vil si en gruppe bestående av både kvinner og menn, og i så fall i hvilken spesifikk lederrolle. Det aktuelle spørsmålet i spørreskjemaet vårt gikk derfor som følger: «Hva er den høyeste lederstillingen i menigheten som er tilgjengelig for en kvinne»? Standard svaralternativer var: hovedpastor, med-pastor, undervisningsansvarlig, tjenesteleder uten undervisningsmyndighet overfor andre, lærer og udefinert.
Ifølge tallene vi fikk etter å ha behandlet alle svarene, så er den messianske bevegelsen i Israel generelt ganske åpen for tanken om at kvinner underviser og forkynner for menn: bare 32%, det vil si mindre enn en tredjedel av menighetene, godtar det ikke. Mest samlet i sin støtte til kvinnelig undervisningstjeneste er de spansk- og amharisktalende forsamlinger, mens de hebraisktalende er de mest konservative, med nær halvparten av dem (45%) som mener at en kvinne ikke bør undervise en mann. De russisk- og engelskspråklige menighetene inntar de midterste posisjonene mellom de to nevnte gruppene, men av de to er russerne mest konservative.
Dette bildet gjenspeiler holdningen til de åndelige gavene – et annet område av menighetsteologien som var på radaren vår: Mens de hebraisktalende forsamlinger i gjennomsnitt er de minst karismatiske, er de amhariske og spansktalende de mest karismatiske. En åpenbar teologisk forklaring på den tette sammenhengen mellom de to funnene er at anerkjennelsen av Åndens gaver i 1 Kor 12 åpner for betydningen av gaver generelt, inkludert tjenestegaver, og muligheten for at sistnevnte er ubetinget av kjønn, akkurat som førstnevnte (jf. Apg 2,17-18; 21,9).
Kai Kjær-Hansen og Bodil Skjøtt, som gjorde en lignende undersøkelse i 1999, kom til en konklusjon som var tilnærmet den samme, men innrammet med et annet referansepunkt i tankene: Undersøkelsen indikerer at innføringen av kvinnelige pastorer eller kvinner i åndelig lederskap ikke kommer av påvirkning fra utenlandske organisasjoner som arbeider i Israel, men er en utvikling innen den messianske bevegelsen selv, en som er nært knyttet til innvandring og til den karismatiske bevegelsen. Forekomsten av kvinnelig eldste/pastor er også begrenset til menigheter etter 1990.
Med alt det ovennevnte sagt, la oss også skille mellom liv og lære. Selv om mange messianske menigheter uttrykker en positiv holdning til kvinnelig lederskap, er bare en mindre brøkdel faktisk ledet av en kvinne. Vi har funnet fire fellesskap der en kvinne er hovedleder; av disse er to husgrupper, og to er menigheter. Et eksempel er Irena Friedman, pastor i Living Water-nettverket. Hun leder ikke en menighet, men et nettverk, der noen fellesskap også ledes av kvinner. Det er også ni menigheter der kvinner, ifølge intervjuobjektene, tjener som med-pastorer eller med-eldste sammen med sine ektemenn. Antallet er sannsynligvis ikke helt nøyaktig, da noen menigheter der kvinner de-facto tjener som med-pastorer, enten ikke ville gi et intervju eller ikke svarte på spørsmålet eller ikke var villige til å bli kjent som sådan.
Til slutt er det de menighetene der kvinner underviser og forkynner, men likevel ikke tjener som med-eldste eller med-pastor. Det er vanskelig å oppgi et nøyaktig antall, men vårt generelle inntrykk er at disse menighetene ikke er i flertall. Noen ledere er i prinsippet åpne for kvinnelig åndelig lederskap, men vil likevel ikke tillate kvinner å forkynne eller undervise hele menigheten av kvinner og menn; det blir for sensitivt i den israelske mannsdominerte religiøse kulturen.
Av de fire fellesskapene ledet av kvinner ble tre grunnlagt etter 1999, og vi ser at åpenheten i den messianske bevegelsen overfor kvinnelig åndelig lederskap vokser. Å peke med sikkerhet på spesifikke årsaker til denne aksepten er vanskelig, men den vestlige evangelikale teologiens innflytelse er en sannsynlig faktor. For å yte rettferdighet mot arbeidet til K. Kjær-Hansen og B. Skjøtt, kan man legge til at den vestlige innflytelsen på den israelske messianske bevegelsen ikke nødvendigvis kommer gjennom de få utenlandske organisasjonene som fortsatt jobber i landet, men først og fremst gjennom flere direkte forbindelser mellom lokale ledere og ulike utenlandske kirker og bevegelser som støtter dem på forskjellige måter.
Personlig mener jeg at mange utviklingstrekk i den messianske bevegelsen i Israel, inkludert holdningen til et kvinnelig åndelig lederskap, er ganske identiske med den teologiske utviklingen i den evangelikale kristenheten i vesten. Det er denne delen av den globale kristendom som den israelske messianske mainstream er på linje med mer enn med noen annen. Det er ingen hemmelighet – og hvis det var det, vil det ikke være det lenger etter den kommende publiseringen av resultatene fra vår undersøkelse. Før man eventuelt gleder seg eller gremmes over den nåværende messianske løsning på kvinne-spørsmålet, kan det være nyttig å spørre seg selv: Hvor autentisk israelsk er disse løsningene?