«Du er på en måte svært høylytt» lo min kjære venn fra videregående da vi møttes igjen. Etter 16 år i Jerusalem hadde jeg i hennes øyne forandret meg mye. Men jeg hadde ikke vært klar over alle forandringene selv. Både Finland og Israel har hvitt og blått i flagget, men det er også nesten det eneste som ligner. Finner tuter ikke med bilhornet eller presser seg fram i køen, og de spør ikke andre om vekt eller inntekt. Men det gjør israelere. I tillegg til disse forskjellene i kultur og væremåte, har også grafikk og media sine tydelige språk. Og da jeg, en beskjeden grafisk designer fra Finland, kom inn på kontoret på Caspari-senteret i år 2000, visste jeg ikke at det ville forandre svært mye.
Helt fra starten av var det spennende for meg å lage brosjyrer, bokomsalg og andre ulike utgivelser på hebraisk, russisk, engelsk, amharisk og til og med arabisk for Caspari-senteret. Jeg var deres første fast ansatte grafiske designer, og jeg fikk stor frihet. «Gjør det du vil, bare det gjør visjonen levende!» var instruksen. Jeg nøt utfordringen. Ikke bare var bokstavene annerledes, det var også den åndelige kulturen bak språket. Det var interessant og utfordrende å prøve å fange opp de ulike prosjektkorordinatorenes visjon – de var jo preget av sine ulike kulturer. Til å begynne med var det mange bibelske tema som var vanskelige å illustrere. Hvordan kan du framstille erstatningsteologi, loviskhet eller dispensajonalisme i et bilde? Selv om et prosjektets visjon og hensikt kunne være vanskelig å få tak i, var det nødvendig å klargjøre den. Jeg oppdaget et større perspektiv på sammenhengen mellom illustrajon og visjon: at en tydelig visjon binder sammen eldre troende med neste generasjon, og forener troende med ulik bakgrunn. En visjon samler folk om det Gud gjør, ikke bare hva mennesker i dette arbeidet driver med. Min tid på Caspari-senteret var en stor opplevelse, og den lærte meg mye om bibelsk visjon generelt. Men dette var ikke den viktigste inspirasjonen til å bli værende i Israel i 16 år.
Opplevelser var det mange av også etter arbeidstid. Jeg husker første gang jeg gikk til Gamlebyen i Jerusalem, der jeg ble grundig lurt i en av basarene. Jeg vet ikke hvor mange shekel jeg tapte den gangen, men jeg husker hva vår unge israelske resepsjonist sa. Hun understeket: «Du må være ‘chutspanit’ for å overleve her.» («Chutspah» er det å være dristig og pågående, og litt uhøflig – på godt og på vondt). Derfor studerte jeg ‘chutspah’ ved å obeservere andre. Jeg begynte faktisk å like disse episodene i gatene, butikkene, supermarkedene, bankene, kontorene osv. Ganske ofte førte de også til gode åndelige samtaler. Og jeg følte meg aldri forlegen når en butikkansatt spurte meg om min tro, sivilstand, vekt eller inntekt. Hvilken frihet! Men heller ikke det var hovedinspirasjonen til å bli 16 år i Israel.
Caspari-senteret var ikke bare en frisk og inspirerende organisasjon å gjøre tjeneste ved, men det ga meg også et vindu der jeg kunne se det som skjedde i Israel. Gjennom det kulturelle vinduet kunne jeg legge merke til mange endringer, spesielt innen den messianske bevegelsen. Jeg så forskjellige innvandringsbølger, store og små, jeg så hvordan tallet på messianske jøder vokste. Jeg så store forandringer i menighetene, så vel som i jødisk-kristne relasjoner. De første årene var det for eksempel umulig å stå med kameraet mitt og filme den årlige pinse-samlingen for messianske troende fra hele landet. Folk var redde, og de skjulte ansiktet når de så et kamera. Det finnes ennå forfølgelse, men 16 år senere, på samme årlige arrangement, var det unge mennesker -‘neste generasjon’ som vi ba om – som faktisk ba meg ta bilder av dem! Nye vinder blåser inn en ny dristighet blandt de troende, og dette er ikke bare ‘chutspah’; det er Gudsrikets dristighet. Men heller ikke det var den viktigste inspirasjonen til å bli i Israel i 16 år.
Jeg gjennomlevde politiske vinder, og større stormer. I disse 16 årene har jeg kjøpt gassmaske, noen ganger sprunget til tilfluktsrom og vært vitne til terrorangrep. Bussruten jeg brukte fast, ble bombet, folk i mitt nabolag ble knivstukket, og jeg så altfor mye blod – alt sammen noe veldig uvanlig for en finne. Men gjennom alt dette lærte jeg på et nytt nivå å respektere landet Israel og dets rett til å eksistere. Jeg var aldri redd, og min ‘chutspah’ vokste. Her i Finland våger jeg nå å fortelle hvordan det virkelig er i Israel selv om mange tror på løgnene om Israel som spres av de internasjonale mainstream-mediene. Vestlige media er ikke lenger helt til å stole på, men fortsatt ser det ut til at nasjonene tror på dem, uten å sjekke de virkelige fakta. Til og med i Finland.
Men, takket være min ‘chutspah’, har folk ofte hørt på meg når jeg sier: «La meg snakke!»
Verden sover, og noen ganger trenges det høye stemmer. Antisemittismen vokser, og folk trenger også å se saken fra det israelske perspektivet. Vår gudsrike-dristighet må være høylytt – ikke for oss selv, men for Guds sannhet og Israels folk.
Dette var noe små glimt av hvorfor jeg valgte å bli i Israel i 16 år, og det er en av hovedgrunnene til at jeg føler at kapitlet ikke er avsluttet – men at det nettopp har begynt.
Heidi Tohmola, Grafisk Designer