Sanna Erela, prosjektkoordinator
Jeg sitter i den nydelige, historiske hagen til Christ Church i Jerusalem sammen med Michael Kerem. Her kan du nyte din kaffe i fred og ro og glemme bråket og ståket i Jerusalems gamleby, som hilser deg med det samme du går fra gårdsplassen og ut i gata. Michael Kerem er en messiansk jøde som bor i Jerusalem, og han har i lang tid vært misjonær blant muslimer i Midt-Østen. Sammen med sin kone Else er han en del av visjonen «Hovedveien» i Jesaja 19 som har som mål å forene mennesker fra fiendtlige stater og sammen arbeide for Guds rike. Kerem grunnla en organisasjon som ledes gjennom CMJ (The Church’s Ministry Among Jewish People).
Han forklarer: «Veien fra Egypt til Assyria gjennom Israel, som er beskrevet i Jes 19, er faktisk den samme veien som patriarken Abraham reiste. For oss er versene i Jes 19,23-25 ikke bare en nydelig bibelsk profeti; de er rammen for vår tjeneste. Vi har en visjon om Abrahams vei, og vi ønsker å utruste jødiske troende til å vandre i deres kall, til å gå til sine brødre, Ismaels etterkommere, rundt om i Midt-Østen.»
Kerem snakker så entusiastisk at man kan nesten se øynene hans skinne bak solbrillene. Nylig organiserte han et halvårskurs der israelske troende ble forberedt for denne misjonen utenfor landets grenser. Han ønsker også at kristne arabere og troende med muslimsk bakgrunn skal bli med. Men jeg spør i forundring: «Hvordan er det mulig for israelske borgere å reise til sine fiendlige naboland?» Kerem lister opp land som Egypt, Jordan, Tyrkia og det kurdiske Irak, som alle er tilgjengelige med israelske pass. Dessuten har mange messianske jøder også doble statsborgerskap, noe som åpner enda flere dører. Jeg lytter oppslukt når Kerem deler sine visjonære tanker om misjon blant jøder og forholdet dette har til verdensmisjonen. «Israel og jødene er en slags port til folkeslagene. Når man når jødene, når man også andre», mener han.
«Jeg vet ikke om jeg kan forklare det logisk, fordi det synes å være nesten mot all forstand – men ofte når folk kommer til Israel for å velsigne det jødiske folk, får de samtidig en visjon for resten av folkeslagene. Noe av grunnen, tror jeg, er Israels kall til å være et lys for folkeslagene. Det andre er at når ikke-jøder får del i Guds hjerte for Israel, så gir han dem også et kall til å være et lys for folkeslagene. Jeg har for eksempel sett dette skje ved disippelopplæring. Folk kunne komme hit med den bestemte hensikt å velsigne det jødiske folk, men endte opp med å få et kall til andre folkeslag, noen ganger til og med til arabiske eller muslimske land. Israel er nesten som en utskytingsrampe til resten av verden», forklarer Kerem. «Det som skjer her har ofte en direkte forbindelse til – eller kanskje påvirkning på – resten av verden. Det som skjer ellers i verden har ofte på samme måte en slags forbindelse til det som skjer her. Man kan si at Israel er som et mikrokosmos, ‘en velsignelse for hele jorden’», oppsummerer han, med referanse til Jes 19,24.
For mange misjonsorganisasjoner er Israel og jødene akkurat som ethvert annet folkeslag i verden. Ofte tenker man at Israel ikke lenger har noen spesiell plass i Guds plan. Kerem husker godt en samling for verdensorganisasjonen YWAM (Ungdom i oppdrag). Det var en leir i Sinaiørkenen på 90-tallet. Når de søkte Gud, ble de klar over at noe var galt med visjonen deres. Derfor spurte de: «Hva er det du vil si oss»? Gud svarte: «Dere har vært blinde på det ene øyet, dere har vært blinde for et av de viktigste folkene i Midt-Østen. Dere har hatt fokus på den muslimske verden, men dere har vært blinde for mitt folk, det jødiske folk».
«En lære om misjon som ikke anerkjenner Israels stilling, mister et nøkkelelement i Guds løftes-plan i Bibelen og i historien,» slår Kerem fast. «Hvis ditt syn på misjon ikke tar med Israel, er det sannsynligvis mangelfullt. Til syvende og sist kan det bringe deg ut av kurs i forhold til Guds hensikt som er å frelse og velsigne folkeslagene ved den pakten han først gjorde med Abraham. Når det gjelder å forkynne evangeliet, er ikke korteste veg alltid den beste. Oftest må du gå gjennom Israel»!
Kerem fortsetter med å peke på en annen sak som også ofte glemmes: «Dersom vi fokuserer på å nå bare ett folk, uten å ta hensyn til deres forhold til andre folk, går vi glipp av noe av det viktigste budskapet i Guds rike. Ifølge profetien i Jesaja 19 er det folkeslagene som sammen skal være en velsignelse og et vitne. På sitt beste kan mennesker fra forskjellige unådde folkeslag arbeide sammen i evangelisering. Men uten Israel og et helhetlig syn på misjon kan de unådde folkegruppene lett ende opp med å gjenspeile geopolitiske strukturer og styreformer, heller enn å overvinne dem. I Midt-Østen har ulike kirker blitt grunnlagt: en tyrkisk kirke, en kurdisk kirke, en kirke for dem med muslimsk bakgrunn osv … Resultatet er at noen holdes utenfor, og murer bygges i dette allerede så oppdelte området. I århundreder har historien om Midt-Østen vært status quo: ‘La alle bli værende i den boksen der de ble født!’ Men vi bør ikke bygge kirker rundt disse boksene. I Ef 3,10 står det: Slik skulle hans mangfoldige visdom bli kunngjort gjennom kirken for maktene og åndskreftene i himmelrommet. Er en splittet kirke noen trussel mot maktene og myndighetene», spør Kerem retorisk.
Hva er da betydningen av de jødiske røttene i misjonen til folkeslagene?
Michael Kerem svarer: «Det ser ut til at evangeliets jødiske røtter for fullt ble gjenoppdaget etter at staten Israel ble grunnlagt i 1948 da mange jøder flyttet hit. I Bibelens opprinnelige land gjenoppsto Skriftene og deres kontekst på en helt annen måte enn i et studérkammer. Hebraisk er blitt gjenopplivet som talespråk, og oversettelsen av Det greske nytestamentet til hebraisk har åpnet nye dimmensjoner i teksten. Alt dette har kastet lys over hvem Jesus var og hva han lærte. Alt dette har definitivt hatt, og kommer til å ha, innflytelse på bibelundervisning over hele verden».
Iløpet av samtalen vår bekrefter Kerem noen tanker jeg hadde for ti år siden, mens jeg skrev min masteroppgave i teologi. Tesen var om en afrikansk teologistudents åndelighet, og jeg konkluderte slik: den tro som har forbindelse til de jødiske røttene kan være mer tiltrekkende for folkeslagene enn den vestligpregede versjonen som så typisk er brakt ut i verden av de europeiske misjonsselskapene. Å forstå de hebraiske røttene flytter evangeliet fra den vestlige kontekst, og fører det tilbake til Midt-Østen, der det kommer fra. Evangeliet er ikke vestlig imperialisme eller europeisk påvirkning. «Individualisme er svært typisk for vestlig kristendom, mens Bibelens verdenssyn er kollektivt – slik livet her i Midt-Østen alltid har vært», utdyper Kerem.
Nå har som oftest det sentrale spørsmål i missiologien ikke vært å ta vare på de jødiske røttene, men heller å stedliggjøre evangeliet i ulike kulturer. Å verdsette røttene og å kontekstualisere budskapet kan se ut som noe selvmotsigende, som gjensidig utelukker hverandre, men Kerem forsikrer at slik er det nødvendigvis ikke: «For gresk tankegang er spenning et problem, men ikke for den hebraiske. Spenning mellom ting som ser ut til å være uforenlige, kan ofte være svært fruktbar».
Michael Kerem oppsummerer sin erfaring, hovedsaklig fra sin tjeneste i Midt-Østen, slik: «I enhver kultur må du finne den kontekstuelle nøkkelen som inviterer folk tilbake til sin Skaper, og som åpner tanken om synd og frelse for dem. Jeg tror at den bibelske historien om Abraham og hans familie taler til alle».