Alec Goldberg, lokal leder
Som russisk jøde tror jeg at jeg ikke engang hadde hørt om Hanukkah før glasnost-tiden. Selv om begge foreldrene mine var jødiske, visste de ikke engang helt hva den jødiske påske betydde, langt mindre kjente de til de andre jødiske høytidene. I Sovjetunionen var det å tro på Gud og vise det offentlig, ikke noe alternativ – i alle fall ikke hvis man skulle ha håp om en skikkelig jobb og sosial status. Derfor kjente man bare til den ene store vinterfesten, «noviy god» (nyttår), før Gorbatsjovs perestroika. Selvsagt var det også noen som feiret «rozhdestvo» (jul) 7. januar. De som tok julefeiringen alvorlig, brukte å gå til kirken, en bygning med en eller flere løkformede kupler. Men det var ikke mange slike. Som jøde kunne jeg ikke engang ha vurdert å slutte meg til dem. For mange av dem trodde jo virkelig at det var vi jøder som hadde drept deres Kristus, og de pleide ikke nøle med å fortelle oss det, spesielt når de var fulle eller sinte.
Jeg går raskt videre til de første årene av Putins styre. Etter å ha kommet til Israel og kort tid etter å ha fått en messiansk jødisk identitet, sto jeg overfor et vanskelig spørsmål: Hvilke høytider skulle jeg nå feire, når jeg ikke lenger var en jødisk agnostiker som bodde i Russland, men en israelsk messiansk jøde? «Noviy god» var ikke et reelt valg, tenkte jeg. For det første var det en sekulær feiring. For det andre hadde jeg nå som jøde et sterkt ønske om å følge den jødiske kalenderen, en kalender som allrede inneholdt fire nyttårs-feiringer, og ganske visst ikke trengte enda en.
For meg, som verdsetter jødisk historie og tradisjon, var det viktig å feire Hanukkah. Som Jesus-troende vurderte jeg også julefeiring. Men var det mulig å feire begge høytider? Skikkene rundt feiringen av Jesu fødsel blir sett på av de fleste messianske jøder som noe av hedensk opprinnelse – og derfor avstår mange av dem fra å feire jul. Men dersom vi er opptatt av at det skal være en feiring av Messias’ fødsel, så kan jo jul faktisk betraktes som en jødisk høytid, tenkte jeg. Så hvorfor ikke feire jul?
Iløpet av mine første år i Israel brukte disse tankene å romstere rundt i hodet på meg hver gang desember måned begynte. For å gjøre mitt dilemma enda vanskeligere: Jeg måtte nå bestemme meg for hva jeg skulle si til min lille israelskfødte datter – som ikke visste noe om hedenskap eller et «jødekristent vegskille», og nesten ingenting om russisk kultur – når hun spør: «Pappa, i år vil jeg ha juletre – det er så fint når det er lyst opp av fargede lyspærer! Kjære pappa, kan vi ikke ha det?»
Og slik kom det enda en ny vri inn i blandingen. Rettere sagt, en gammel vri. Nylig hørte jeg om en ny kulturell trend i Israel, enda en vinterfeiring. Kan dere gjette hva den heter? Jeg skal gi dere et hint: den er av russisk opprinnelse. Den nyeste israelske feiringen etter den gregorianske kalenderen kalles «noviy god» … og den feires ikke bare blant mine russisk-talende med-immigranter, men av innfødte israelere.
Hva er poenget med alt dette? Jo at identiet er vanskelige saker, og identitetsutvikling er vrient. Noen ganger vanskeligere enn vi skulle ønske. Men er det ikke slik livet er, vanligvis?